Dag 19 Fiksdal-Koparneset

Teltet oppe, maten fortært, og tid for å skrive litt på bloggen.

Morgenen startet brått og brutalt da vi skulle avslutte leieren, og samtidig ble invadert av knott som tok mærrabitt på begge oss.

Vi kom oss avsted, og dagens første stopp ble for å hygge oss med kaffe på en bensinstasjon.
Åpenbart stille og rolig der, damen sullet rolig og jobbet i et bedaglig tempo, ikke no stress på en søndag morgen....

Kulda hadde åpenbart bestemt seg for å ikke gi slipp fra i vinter, så både lue, og tykke votter ble funnet frem.
Heldigvis, så ble det ganske snart pakket ned igjen.

Passerte Skodjebruene, to skikkelige byggverk i stein, som neppe blir produsert i dag.
I dette området er det mange veier, nye som gamle, så vi måtte stoppe mange ganger for å orientere oss, ikke alltid et skilt med Ålesund er riktig å følge, særlig ikke når man er på to hjul. Veier uten masse trafikk, er det vi prøver å bruke om mulig.

Fant frem til fergekaien, hvor ferga til Hareid lå, og med vår flaks gikk bommen ned rett etter vi var ombord:-).
Hareid, er kanskje ingen perle, men en ting blir man slått av, masse verft, store og små, som utfører alt fra nybygg til service.
Rundt hver en sving finnes de, hvor kanskje Ulstein er godt kjent.

Over på Gurskøy, så ble det litt mindre bebodd, og tanken på å snart slå leir slo oss, men sånn ble det ikke, vi fortsatte videre, og forserte to lange bakker, hvor på toppen lå på ca 200 moh, noe som medførte to slitne mannfolk på vei til Larsnes med håp om en campingplass. (Det virket mest fornuftig, da regnet smått gjorde sitt inntog) Men ingen camping, og tilslutt valgte vi å si hadet til Gurskøy, for å finne lykken på andre siden av sundet. Og det gjorde vi:-)

Mulig noen tenker på vekt, hvor mye veier bagasjen, vel vi har vært veldig strikse, og tipper nå total bagasjevekt pr sykkel er ca 18 kg.
Etter at vi sendte hjem noen saker hjalp jo det litt, totalt sendt hjem er ca 7 kg. Mest klær vi ikke lenger har behov for, pga klimaet er bedre nedover.
Møter hele tiden sykkelister som har fulle vesker både foran og bak, og sliter med å forstå hva alt er?
Tross alt skal jo dette opp bratte fjell... Noe vi har nok av her hjemme.
Så trikset er å pakke lett, særlig telt, soveposer, kan veie endel.
En annen fordel er jo helt klart at risikoen for eikebrudd minsker. Vi fikk Olympia sport i Tønsberg til å gå over eikespenningen, for å minimalisere risikoen, i tillegg til at vi har med reserveeiker.


Igrunn så var det alt for idag, nå er det bare å vente på en ny dag, som forhåpentligvisvis bringer oss til 
Bremanger.